Den aller første Kortfilmfestivalen så lerretets lys i en liten kinosal på Røros i 1978, som en ung og radikal motkultur til den etablerte norske filmbransjen og et monopolistisk NRK. Etter fire festivalår ble kinosalen i Rørosheimen for liten og i 1982 flyttet Kortfilmfestivalen til nærmeste by - Trondheim.

En ny epoke startet da festivalen i 1988 forlot Trondheim og flyttet til sommerblide Sørlandet. I Grimstad vokste festivalen ytterligere, og ut over på nittitallet fungerte festivalen som en utskytningsrampe for nye norske filmer. Festivaldirektører fra viktige internasjonale festivaler brakte filmene ut i verden, først til andre filmfestivaler og så til salg for tv og kinodistributører. I dag er det helt naturlig at norske kortfilmer kommer med i det prestisjetunge kortfilmprogrammet i Cannes, Berlin eller Clermont-Ferrand.

Selv kongehus og kulturminister har innsett festivalens betydning og lagt turen innom Grimstad. Man kan spørre seg: Hvor ble den egentlig av – den intime sfæren, det sære og det motkulturelle? Svaret er: Det er der fortsatt. Selv om Kortfilmfestivalen i dag favner et publikum langt utover den indre kretsen, er nettopp dette i tråd med ett av festivalens viktigste prinsipper: Variasjon, mangfold og bredde. Kulturelle utfordrere, det sære og det nyskapende har likefullt en uomtvistelig plass. Her vises dokumentar og fiksjon, utenlandsk og norsk, ungt og gammelt, nytt og etablert, side om side.